Arkitektur, sansning og pedagogikk

 

Antroposofie betyr "visdom om mennesket", antropos - Sofia. Dette menneskesynet som Rudolf Steiner utviklet i begynnelsen av det forrige århundre fikk praktiske følger på en rekke områder, som landbruk, medisin, pedagogikk (steinerskolene og steinerbarnehagene), helsepedagogiske hjem som f.eks. Vidaråsen Landsby - og også i arkitekturen. Steiner inspirerte til en organisk, funksjonell byggestil, der den ytre og indre formen i et byggverk skal gjenspeile byggverkets funksjon og menneskets proporsjoner. Slik at man f. eks. skal kunne se forskjell på en fabrikk og en skole når man ser bygningen.

Stilen ble kalt goetheanistisk etter Goethes metamorfoseforskning. Og det første bygget som er oppført i denne stilen heter Goetheanum, ligger i Sveits og er en Høyskole for åndsvitenskaper.

Som et videre eksempel, det største vi vet om i denne byggestilen, kan her nevnes J. F. Kennedy - flyterminalen i New York som er bygget av den finske byggmesteren Saarinnen. Her er metamorfosetanken og det funksjonelle, det at flyene lander og letter for eksempel, vist i formgivingen. I leksikonet beskrives denne formgivingen som "dramatisk modellering". Den amerikanske ambassaden i Oslo er laget av samme mann.

Ellers er mange andre bygg spesielt barnehagenybygg og skolebygg over hele verden gode eksempler. Det finnes også her i landet mange fine barnehager i Bergen og Stavanger, på Asker og mange andre steder. De som arbeider der sier at arkitekturen støtter dem i deres arbeid, hjelper til med å praktisere pedagogikken. Formene og de praktiske løsningene er avstemt etter barnet og den livsfasen det befinner seg i.

I den første syvårsperioden er det først og fremst legemet som utvikler seg, som skal bli instrumentet for individualiteten resten av livet. For å styrke denne legemlige utvikling, slik at kroppen blir maksimal egnet til å tåle senere års påkjenninger, arbeider vi i barnehagene spesielt med tre områder: Opplevelse, sansning, rytme og etterligning.

 

I opplevelsene formes sjelen og - opplevelsene via sansene gjør inntrykk på kroppen. Det er om å gjøre at opplevelsene i videste forstand er gode. Barna opplever jo så mye mer intenst enn vi voksne.

Sansning og etterherming ligger tett sammen. Det barnet gjør til en hver tid, setter sine spor i hjernen, og i musklene, og i sjelen. Vi sier kroppen glemmer ikke, kroppen husker ting som er helt ubevisste for oss ellers. Hva vil vi at barnet ser rundt seg, opplever med fingertuppene sine, hører med årene og kjenner i hjertet sitt?

Vi ønsker at de kan være omgitt av harmoniske, variasjonsrike former, gode lysforhold, varme farger, god akustikk, som sammen med de voksne som er der, skal gi en lys, vennlig, humørfylt atmosfære, der de kan utfolde seg. I den alderen barna er i når de går i barnehagen, trenger de ennå en varmende, beskyttende omgivelse, et hylster, rundt seg som de kan bygge seg opp i, både fysisk og psykisk.
"Det som øyet ser er av største viktighet, for det har innflytelse på prosesser i sjelen som forløper mer eller mindre i det ubevisste", sier Rudolf Steiner
Vi kan spørre oss: Blir vi litt stive og kategoriske i våre forestillinger av å bare å måftte se rette vinkler rundt oss på alle kanter? Vi som bor i byene henter krefter fra naturen, og opplever det som velgjørende å kunne hvile øynene på skog, mark, himmel og hav. Og naturen har absolutt ingen 60 ganger 60 moduler.

Her vil vi smette inn en liten tekst fra en indianerhøvding som forteller følgende: ".... Etter det slo vi oss ned her, mellom Wounded knee Grass og Grass Creek. Det kom også andre hit og vi satte opp disse små blokkhusene som dere ser. De er firkantete. Det er en dårlig måte å bo på, for i en firkant kan ingen kraft være virksom. Dere har bemerket at en indianer i alt han gjør, tar hensyn til kretsformen, fordi kraften i verden virker alltid i kretsen og alle ting streber etter å være rund. ... Alt det som verdenskreftene gjør foregår i en krets." (Neihart Walter)

Vi kan føle forskjeller i ulike rom vi kommer inn i. Hvordan føles det å komme inn i en domkirke, Nidarosdomen for eksempel? Er det ikke som om vi indre sett reiser oss opp, som om noe løfter oss? Vi bærer hodet høyt, og puster fritt i slike høye, majestetiske, høytidlige rom.
Men barnet er ikke der ennå. Barnet må først møysommelig tilegne seg sin vertikale stilling i verden. Det erobrer sin kropp og sine omgivelser skritt for skritt.
I barnehagealderen kryper de ennå gjerne under bordet og legger et teppe over, bygger seg hus, lager seg beskyttende vegger. De liker krinkler og kroker, finner en gjemmested under trappa, har hemmeligheter i kottet og er opptatt av små detaljer. De ser en dørhank med løvehode på, legger merke til et mønster i gulvplankene eller ser figurer i trepanelet.

 

Praksis:
Vi streber etter å utforme barnehagene så de ligner et hjem, et sted der barna kan kjenne seg trygge. Det skal være lyst, det skal være vakkert, det skal være funksjonelt og praktisk, når så mange mennesker skal leve sammen så mange timer om dagen - både inne og ute. Da egner det seg godt med flere små rom. Det er fint hvis man kan lage til noen "steder", der det kan leke, alene eller sammen med andre. Noen av oss kan kanskje huske det ennå hvor fint det var med visse "steder" som vi hadde, både inne og ute. Steder, der det sto en benk, der treet var hult inni, ved en bestemt stein, osv. eller inne som nevnt, under trappa, eller på loftet.
Samtidig vil barna alltid være i nærheten av der den voksne arbeider. Det har mange av oss erfart hjemme, at lekekroken er helst på kjøkkenet der mor eller far holder på. Aller helst vi de gjøre det samme som vi gjør. Det nytter lite med fine skrivebord på rommet, det er ved kjøkkenbordet de vil sitte og tegne, eller på stua, hvis vi er der.

De fleste Steinerbarnehager bygges med et stort fellesrom, med kjøkkenavdeling i sentrum - et slags storkjøkken med tilhørende lekekroker. Et lite rom til å fortelle eventyr i er spesielt viktig. Det er lettere for barna å konsentrere seg i små oversiktlige rom. Der kan de falle lettere til ro.
For store rom gir for lite støtte. Barna begynner å springe rundt, rundt og blir litt "ut av seg."

I noen barnehager kalles det store lekerommet for "stua". For å dele det opp og for å avgrensede mindre arealer, bruker vi ofte stendere, et slags skjermbrett av tre, som vi henger tøystykker over.

Rommene i barnehagen vil vi gjerne ha i lyse varme fargetoner og med god kunst på veggene. Det er nødvendigvis forskjell på hva hver og en av oss anser for å være god kunst. Det det kommer an på er å ha tenkt over: Hvilke inntrykk vil jeg at barnet skal få? Det er stor forskjell mellom det å se på et bilde av Rafael, Madonnaen for eksempel, eller en Chagall med flyvende brudepar, eller bilder av vakre landskap, eller Breughel, der man kan stå lenge å finne den ene detaljen etter den andre. Noe helt annet er det å ha bilder av tegneseriefigurer, Donald, spiderman, smurfer og lignende, for ikke å snakke om filmplakater fra Shrek eller Starwars. Dette er et stort og viktig område å tenke over, for bilder gir retning for fantasien barnet utvikler sterkt i 4 - 5 års alderen.

Av materialer foretrekker vi naturstoffer, tre eller stein å ha rundt oss i bygget, trematerialer som ikke er behandlet med lakk eller syntetiske farger. Vi henger opp mye stoff for å regulere akustikken, hvis nødvendig. Trepanel er å foretrekke fremfor betongvegger. Også alle leker er av naturmaterialer, tre, lær, metall, stein bomull, ull, kongler og skjell store og små tøystykker til husbyggingen mm. Lekene er ikke helt utformet/presisert til en bestemt funksjon, slik at barnets fantasi kan bestemme den - alt etter som hva gjenstanden skal brukes til der og da.

Når det gjelder funksjoner i hovedrommet så trenger vi
-   et stort nok areal med mye lys og luft til fellesaktiviteter, dans og rollespill,
-   arbeidsbord, snekkerbenk tilpasset barnets størrelse.
-    På kjøkkenet, der mye av det daglige arbeidet foregår, som brødbaking og annen matlaging prøver vi å legge til rette for barna gjennom en forhøyelse på en side av kjøkkenbenken, eller en nedsenkning av gulvet. Da kan den voksne og barna arbeide sammen på hver sin side i passe høyde.
-   Å vaske opp, leke med vann må vi også ha mulighet til

En åpen peis/ovn er ønskelig slik at barna kan oppleve ilden og dens varme på en umiddelbar måte.
Til de gode sanseopplevelsene hører det å lukte en brøddeig, en pizza i ovnen, eller grøten som koker. Selve luktopplevelsen stimulerer spyttkjertlene og forbereder så den gode fordøyelsen av maten. Gjennom en avtrekksvifte over ovnen vil denne muligheten bortfalle.
Hygienebestemmelser er det mange av for barnehager som lager mat. Noen går på bekostning av miljøet - vi prøver å finne løsninger.

Når det gjelder kopper og fat så er de laget av porselen, glass eller metall. Barnet skal få vakre små kopper/glass, som er gode å holde i for de små hendene. Barna lærer å behandle dem med omhu slik at de ikke går i stykker. Hvis så likevel skjer, er det en del av en læringsprosess, på lik linje med all annen læring.

Å legge til rette for et varmt, vakkert og trygt miljø¸ rundt de små barna er et viktig virkemiddel i vår pedagogikk. Det er kun det beste som er godt nok når det gjelder utformingen og kvaliteten i en barnehage.

IEH
2007

 

tilbake